Det er blitt helt tom i meg, samtidig som lykken bare vokser. 
Det er tomhet der jeg tror jeg finner håp, men håpet viser seg til å være skuffelse. Også kalt det normale i livet mitt.
Jeg finner lykke hos bestevenn og min fantastiske sjelevenn. Og disse andre små jeg aldri nevner, men heller aldri tar for gitt. (De vet selv hvem de er)

Jeg tror jeg finner meg stadig i en transe hvor jeg mister mer og mer kontakt med virkeligheten. Fordi alt skal være så bra, alt skal være så perfekt. Og jeg føler det er det, på samme måte som denne tomheten tar over store deler av hjertet mitt.

Jeg skulle gjerne likt å dedikere denne til menneskene jeg kjenner så godt, liker så godt, ønsker å ha eller ikke ønsker å ha kontakt med. Men dette innlegget er utrolig nok dedikert til meg selv.
Absolutt alt jeg gjør nå, gjør jeg kun for å sikre meg en finere fremtid. Og ved å gjøre det gjør jeg stadig ting jeg absolutt aldri ville gjort ellers. Tar sjanser jeg aldri kunne gjort før. Og det gjør vondt, samtidig som jeg vet at det i senere tid vil gjøre meg så fantastisk godt ♥
Jeg finner meg selv stadig gi opp på mennesker jeg ikke føler respons fra. Er jeg ikke verdt responsen, er de ikke verdt tiden eller kreftene. Eller i visse tilfellene: Dagdrømmene....

Så finner jeg meg selv stadig vekk gripe enda mer tak i de menneskene jeg burde mistet for lengst (bestevenn), som så sterkt holder tak i meg òg. Sterkere enn noen sinne.
Og jeg kan ofte sitte sentimental og håpløs undrende på hvordan livet mitt hadde sett ut nå uten henne. Uten den type kjærlighet. Uten den type tilknytning og tilhørighet.
Det å ville gi en person hele verdenen. Ja, månen om hun ba om den. Men likevel ikke ha råd til å gi henne mer enn det minimale.... For å så se det smilet når hun får så mye som en liten Troika eller noe. Og jeg tror det er det samme når situasjonen snur seg òg. For om jeg får en liten Kvikk Lunch er det som om hun ikke bare ga meg den lille kvikk lunchen, men verdens største.... Og jeg lyser opp som et lite barn. 

Her er jeg tilbake til starten. Ting er så bra, ting er så perfekt. Iallefall så perfekt som jeg noen gang kunne bedt om.....
Og slik ting alltid har vært for meg, så har BRA ført til HELVETE....
Det er kun meg og min bestevenn nu. Kun oss to. Jeg tror det er skjebnen. Hun er kvinnen i mitt liv, hun er mannen i mitt liv (dere forstår om dere ser oss i kjole, haha), hun er min himmel og mitt helvete. Hun èr definisjon bestevenn - og jeg synes faktisk synd på de som aldri har opplevd ekte vennskap, slik jeg har med Veronica.
Jeg hører noen rope langt i det fjerne, men verdenen jeg lever i har gjort at jeg har mistet kontakt med virkeligheten.

Det er meg. Det er Daeva Tollnes. Og det kjennes bra, for èn gangs skyld.
Jeg mister kontakt med virkeligheten, og jeg vet jeg burde være skremt. Men det føles så bra å ha det bra med seg selv.
Jeg mister kontakt med virkeligheten.... fordi det er så fordømt perfekt her i tåkeland. 

Idag er en av de dagene hvor jeg har skikkelig lyst å bryte "nullbloggregelen" jeg har hatt de siste dagene. Tror blogg-pausen min mer eller mindre er over. Jeg blogger når jeg selv har lyst.

Da mamma og pappa2 var i Egypt sa de at de aldri har hatt en så lett oppgave å finne GAVE til meg som det de hadde da. De vet jo ikke at Egyptisk Mau er den første katterasen som ble navngitt, og den representerer rikdom og lykke. Så da mamma så alle katte-tingene i Egypt sa hun til pappa2: "I år blir det lett, KATT KATT KATT, Daeva skal få katt!"
Jeg fikk ett palestina skjerf.
En liten statue av en Egyptisk Mau.
Så dette store ny-innrammede bildet av en Egyptisk Mau.

Morsomt:
Da jeg fortalte mamma om den Egyptiske Mau'en sa hun. "Jeg visste ikke det var et navn på den pusen, trodde bare egypterne like katter godt jeg"  - hahha 

Den pryder veggen min ordentlig fint. Jeg elsker katte-ting. Særlig Egyptisk Mau eller lignende katter med ordentlig historie bak seg...

LIVET SOM KATTEMAMMA Episode 2 kommer nok iløpet av kvelden, om den ikke kommer på søndagen.
Imorgen er det jentetur ut med Trusesnuseren min og bestevenn. Dragon House, så drikke litt og kose oss. Blir kjempestas!! 

Jeg er faktisk ganske usikker på om jeg ønsker komme tilbake til blogg eller ikke. Jeg har ikke bestemt meg ennu...

Foreløbig får jeg bare legge ut innlegg når jeg orker/ønsker. Så tar vi det derfra.
Alt er bra, ikke misforstå... men jeg føler at blogg greiene kanskje ikke er min ting.

...Så hadde nok Terry Crews vært drømmemannen min.
Penere mann skal man lete lenge etter.
 

Jeg føler meg vel kanskje litt fordomsfull når jeg sier at mørk sjokolade er bedre enn hvit sjokolade. Dog er jeg ikke den eneste som føler det slik. Svarte menn har finere ansiktstrekk, og de er finere bygget generelt.

Jeg må innrømme at jeg hyler når jeg ser en film med Vin Diesel - fordi jeg elsker actionfilmer og jeg vet han kommer til å 'kicke ass'.... Jeg hyler enda mer når Dwayne Johnson er på filmlerretet, jeg vet at det kommer til å bli det intense blikket hans rett før han dreper den som fortjener det.

Men Terry Crews.... Åh... For en mann!!!!
Jeg la merke til Terry for mange år siden i en film, lenge før han ble så bygd som han ble... Det er jo faen meg ingen nakke på han lenger, det er bare rygg rett ned, haha.
Når jeg ser navnet til Terry Crews har jeg alltid forbundet han med komedie. Til tross for den forferdelig maskuline kroppen fylt med muskelmasser, er han kjent for komedie. Gjerne den overfølsomme mannen, eller den piskede kjæresten.
Men i 2010 forandret alt dette seg...
Han var en av hovedrollene i THE EXPENDABLES - som da ble favorittfilmen min med èn gang - hvor han spilte leiemorder med god sans for humor og våpen. Herregud, det er en scene i filmen (relatert til bildet under) hvor man bare sitter å ler mens man skyter mot skjermen med ingenting i hendene...
Den beste actionfilmen noen gang laget. (Og jeg gleder meg til toeren) 

Terry Crews burde vel være alt en kvinne ønsker seg.
Han er vakker å se på (sånn type.. jeg har lyst å knipse bilder av han hele tiden), han har muskler (man kan derfor lekesloss med han), han har god sans for humor (hvem vil vel ikke leve i en zitcom hele tiden?) og mest av alt kan han våpnene sine (noe som er awesome)
Dessverre for meg føler jeg ingenting 'down under' når jeg ser han. Alt jeg ser er en fantastisk god skuespiller og en hysterisk morsom komiker. Musklene hans får meg til å skulle ønske at jeg var en mann så jeg kunne imponere damene med 'my humps' på en litt annen måte, haha.
Og selvfølgelig den aller viktigeste faktoren... han har en penis! 

Det er derfor åpenbart at han ikke er ment å være drømmemannen min, men heller en inspirasjon og en motivasjon. You know... in case i change gender!

Da har jeg brukt uken nokså godt til å tenke, slette alt negativitet i meg og bare suge til meg all kjærligheten jeg kan få, med nokså mye bestevenn tid. Det å ha hatt bestevenn alene hele uken er akkurat det jeg trengte.... Det er bare hun som kan fikse meg til tider....

Jeg kan ikke forklare hvordan livet mitt har vært innvendig (altså psykisk) den siste uken. Det har vært en krig uten like... det å prøve kjempe bort noe man vet kommer uansett, og det å legge vekk de paranoide tankene om at man er alene... Det har ikke vært favoritt-uken min.
Men likevel var det vel akkurat dèt jeg trengte for å komme tilbake igjen til den gode gamle Daeva'n. Positiv som faen, hehe. 

Det som puttet alt inn i en god sirkel igjen var faktisk en samtale jeg hadde rett istad med pappa'n min. Det å kunne snakke med han, og at han forteller meg at det jeg gjør er noe han støtter og at han blir glad for å høre hva jeg gjør for å putte meg selv der jeg en dag vil være med tanke på karriere og utdanning, det gjorde meg bare enda mer oppløftende.

Med dèt så vil jeg takke alle som kommenterte det forrige innlegget. Det betød mye for meg, dere aner ikke. Dere ser meg ikke akkurat nå, men jeg sender dere alle sånne hjerter med fingrene mine, og jeg takker absoolutt alle sammen som sende meg fine tanker - jeg sender faktisk ut takkekort med tankene mine.
Dere vet selv hvem dere er, tapere!

Et sammenbrudd bygget på noe jeg aldri i mine villeste fantasier hadde forventet, på noe som helst vis. All good things do come to an end - noe livet mitt egentlig har gjennom årene vært et klassisk bevis på! Ikke at jeg klandrer alle andre, jeg tror nemlig det ligger noe i dette med at Karma virkelig er en ordentlig hurpe, hehe.

Den eneste måten jeg takler slike ting er å skrive.
Skrive, skrive, skrive til jeg får så vondt i fingrene at jeg bare ønsker kutte dem av.... Og slik er det nå òg.

Et sammenbrudd.....
Ikke et hvilket som helst sammenbrudd, men nemlig den typen som påvirker hele kroppen din:
Tårene triller, kroppen skjelver, du begynner hyperventilere, du begynner banne og kan sverge på at livet ditt snart ender, du gir opp alt håp og all troverdighet til deg selv, så kaster du deg selv over doen og lar alt gå gjennom deg som om det er det eneste du lever for.
Tårene slutter å trille, men inni deg er det en storm som bygger.
Det beste er å svslutte alt der og da.....

Dessverre for disse sammenbruddene så har jeg lært av dem. De angriper meg når jeg er på mitt svakeste, og jeg blir liggende nede en stund (det varierer fra dager til uker), men jeg er en forferdelig sterk person.
Jeg drar meg selv opp av gjørmen gang på gang på gang. Og om den slår meg ned når jeg er på vei opp, så slår jeg tilbake.
Her ligger jeg nede...
Først psykolog idag, så et møte imorgen. Deretter skal jeg klatre opp igjen, men fordi jeg har begynt å hate meg selv på bunnen, vil jeg gjerne gjøre det så fort som mulig....
Innen søndag skal jeg være hundre prosent bygget opp igjen. Mest fordi mamma og stepappa kommer hjem fra ferie da, og jeg vil ikke de skal komme hjem til kaos. Det er dessuten ganske sunt med hardcore selvterapi.

Min nye innstilling er å ha kjærlighet og positivitet rundt seg, og jeg er vel egentlig med på den. Men akkurat nu så føles det ut som om jeg er hundre prosent alene, og da blir ting litt verre.
Til helvete med kjærlighet og positivitet!!!!!!!
JEG SKAL IKKE BARE KLATRE OPP, MEN JEG SKAL KLATRE OPP MED AGGRISSIVITET OG AVSKY!!!!!!
(Vel... det hjelper kanskje ikke noe særlig bedre?) 

Med det sagt så er det mest sannsynlig at jeg kun bruker TEAM DAEVA på facebook som en blogg. Nettopp fordi jeg føler det er der jeg trenger være - rundt folk som digger meg, ehehe... (Not funny yet?)

Ønsk meg lykke til hos psykologen, og så ønsker jeg dere foreløbig fine dager de nærmeste dagene! 

Bildene er tatt for få minutter siden....

Alle feil er synlig og alle smilerynker er beholdt.
Fordi dere fortjener se dette heslige monsteret for det det er. Hehe

Jeg er med i en konkurranse hvor man da skal legge ut et par outfit bilder av seg selv. En eller to, jeg valgte to... og ble veldig usikker på om man da skulle poste hele outfitten, eller kun ETT bilde per outfit. Uansett, så gjorde jeg det jeg trodde jeg skulle gjøre, haha.

KLIKK HER for å komme til konkurransen!

Outfit fra før jeg skulle på Rosenborg kamp nu før sesongavslutningen. (Gleder meg til sesongen begynner igjen, bare så det er sagt)





Outfit-bilde fra bare en uke siden.  (I got nice eyes, haha)

Lillesøster siklet så på vesken min. Og siden jeg ikke bruker vesker så kunne hun like gjerne få den!

Litt bilder er kanskje aldri dumt..?
 

Jeg laget maten for en gangs skyld! 



"JEG har laget maten"



Søskenkjærlighet <3



Lillesøster fikset neglene mine. De var så slitte og tørre...


TUSEN TAKK FOR EN SUPERFIN DAG, LILLESØSTER.
STORESØSTER ELSKER DEG MASSE!!!!